...jeg elsker byen min og finner den vakker selv på steder andre vil finne triste og nedslitte. Der andre ser narkomane og tiggere som noe plagsomt de gjerne ville strøket ut med et pennestrøk, ser jeg mer spennende menneskeskjebner enn ditt normale A4-liv noensinne vil bli. Fordi jeg blir glad når jeg ser tegn på at noen har sovet under trappa og tatt i bruk de gamle tingene naboene mine har kastet ut, for da vet jeg at det var en som frøs mindre i natt og var trygg.
Jeg vet ikke hvor jeg er på vei, eller hva jeg vil bli. Men jeg vet at om jeg slutter å bry meg om de små tingene, som smilet til en fremmed på trikken, hvordan regnet vasker byen ren, et godt poeng i den nye grafittien på hjørnet, ja da har jeg gitt opp og det er ikke mer å hente. Det er sånne mennesker jeg synes ordentlig synd på.
1 kommentar:
Ja, akkurat sånn! Eller kommentaren fra en fattig uteligger til en fattig, sykmeldt jente "da er vi to om å ha lite penger da..."
Det er så utrolig lett å bare dra alle de kriminelle, narkomane under samme kam som de som ikke gjør en flue fortred...
Og det er alt for få som setter pris på livets små gleder, enten det er et smil på trikken, eller en mett, og tørr uteligger!
Legg inn en kommentar